INNSPILL TIL KUNSTNERMELDINGEN

Visuelle kunstnere har tradisjonelt fått hoveddelen av inntekten fra sitt virke gjennom salg av verk de har skapt. Salg og overdragelse av fysiske originalverk til kunstkjøpere er det man historisk har ansett som kunstnerens kjernevirksomhet. Kunstneren har investert tid, arbeidskraft og penger i å skape verket, og dette skal dekkes av summen som kunstneren får ved salg. På denne markedsplassen er kunstnerne først og fremst som råvareleverandører å regne: De leverer en vare som gjennom videresalg ofte mangedobles i verdi i et marked der det er andre aktører enn kunstnerne selv som sitter igjen med den største gevinsten.  

Ovennevnte er kjent for de fleste og vårt anliggende i dette innspillet er ikke å påpeke skjevheter knyttet til kunstmarkedet. Vi ønsker i stedet å rette oppmerksomheten mot andre former for bruk av visuelle verk og de nye markedene/områdene der visuelle verk utgjør en vesentlig rolle. «Sekundærbruk», «gjenbruk», «opphavsrettslig utnyttelse» er noen av betegnelsene som benyttes om dette.

Et av verktøyene for å sikre kunstnere inntekter fra sitt virke, er opphavsretten. Opphavsrett er næring, den er transaksjonsbasert; «betal og bruk». Åndsverk har verdi både for den som bruker åndsverk og for den som skaper dem, og opphavsretten bidrar til å bringe balanse i dette. Om du strømmer musikk, kjøper en e-bok eller gjengir et kunstverk for å reklamere for ditt produkt, har dette en verdi for deg som opphaveren skal få betalt for i form av vederlag. Vederlaget du betaler gir deg rett til å bruke et åndsverk, og pengene opphaveren mottar er både en godtgjøring for dette og et incitament for opphaveren til å investere tid og penger i sin næring: å skape åndsverk.

For visuelle kunstnere er det altfor ofte tale om en enveis-transaksjon; bruken finner sted uten at kunstneren får betalt. Dette misforholdet må rettes opp dersom kunstnerne skal ha mulighet til å få økonomisk uttelling fra sitt virke utover det å selge fysiske originalverk. Salg av originalverk er fortsatt en sentral del av kunstnerøkonomien, men andre typer aktiviteter utgjør en stadig større del av virksomheten til visuelle kunstnere uten at det nødvendigvis betyr at inntektene øker. Mange av de kunstverk som blir skapt i dag er vanskelige å omsette fordi de er opplevelsesbaserte, og inntektene må derfor komme fra andre steder enn salg av verket. Minst like viktig er de nye markedene og den eksplosjonsartede bruken av visuelle verk som finner sted som følge av ny teknologi og digitalisering.

Visuelle verk og digitalisering

Når det gjelder digital bruk av visuelle verk og inntektene kunstnerne får fra dette, er situasjonen prekær. Den massive digitale utnyttelsen av visuelle verk representerer den nye måten å bruke kunst på, men for visuelle kunstnere er det i dag svært vanskelig å omsette dette i kroner og øre (strømmetjenester for visuelle verk er f.eks. lite aktuelt). Verdiskapningen som den digitale utnyttelsen av bilder representerer, ikke minst for de store internett-plattformene, kommer ikke de visuelle kunstnerne til gode. Bilder bidrar til trafikk, «liker-klikk» og enorme annonseinntekter, men på tross av dette deler de største kommersielle digitale aktørene i dag lite eller ingenting med opphaverne.

En forutsetning for å rette opp i denne ubalansen er et velfungerende internasjonalt lovverk. Det pågående arbeidet med EUs Digital Single Market Directive (DSM-direktivet) viser imidlertid hvor vanskelig det kan være selv for et samlet rettighetshaverfelt å få gjennomslag for et rimelig krav om at internettplattformene må dele en andel av sine inntekter med de som skaper innholdet.

På nasjonalt nivå er situasjonen noe annerledes, men allikevel ikke uten utfordringer for opphaverne. Åndsverkloven inneholder, særlig etter revisjonen i 2018, i stor grad de reguleringer som er nødvendige for både å sikre at åndsverk kan bli spredt digitalt og at opphaverne mottar vederlag for dette. Bruken av avtalelisenshjemler er f.eks. særlig egnet på områder der det er tale om omfattende digital bruk av åndsverk (ABM-sektoren, kringkasting og TV-distribusjon, undervisningssammenheng m.m.). Velfungerende og representative opphavsrettslige rettighetsorganisasjoner legger forholdene til rette for at de som har behov for å kopiere og tilgjengeliggjøre en stor mengde åndsverk, enkelt kan inngå avtaler om dette. Likevel ser vi at noen av aktørene som bruker åndsverk i stor utstrekning, for eksempel museer, fremstiller klarering av rettigheter som så komplisert at de ikke evner å gjøre det.

Utfordringene på det visuelle området ligger ikke i lovverket eller komplisert rettighetsklarering, men dessverre i en manglende vilje til å betale for rettigheter. Dette er igjen ofte et resultat av utilstrekkelige økonomiske rammevilkår. De største aktørene på det visuelle området; museer, arkiv og andre kunstinstitusjoner, er ofte offentlig finansiert eller mottar støtte til deler av virksomheten. Det er et paradoks at det investeres betydelige offentlige ressurser i å digitalisere kulturarven, men når de store digitaliserte databasene skal gjøres tilgjengelig og deles med omverden, er det ikke satt av midler til å betale vederlag. Selv om vederlagskostnader antakeligvis bare utgjør en brøkdel av de ressurser som er brukt til å digitalisere verkene, stopper det ofte opp her. Det er fra statens side en uttalt målsetning at kulturarven skal gjøres tilgjengelig og da må de økonomiske rammevilkårene som ligger til grunn for digitaliseringen også dekke betaling av vederlag. På den måten vil man lykkes med å få verkene på nett og ut til allmenheten, hvilket jo er et av hovedformålene med digitaliseringen. I tillegg ville det resultert i at visuelle kunstnerne kunne få økte inntekter fra sitt virke. 

Kopiering av visuell kunst til privat bruk

Åndsverkloven gir personer rett til å ta kopier av åndsverk til privat bruk. Denne retten til fri bruk av åndsverk har utvilsomt en verdi for privatpersoner. Samtidig innebærer denne fribruksbestemmelsen at den som har skapt åndsverket som blir kopiert, mister muligheten til å ta betalt for bruken. For å kompensere for dette inntektsbortfallet, er det innført forskjellige former for kompensasjonsordning for privatkopiering. I Norge er ordningen basert på finansiering gjennom tildelinger over statsbudsjettet.

Fra og med juli 2018 er visuelle og litterære verk inkludert i ordningen, uten at det til nå er gitt noen friske midler for å kompensere visuelle kunstnere eller forfattere for dette. I den eneste undersøkelsen som foreløpig er foretatt som viser omfanget av privat kopiering av bilder og tekst i Norge, gjennomført av Kantar TNS på vegne av Norwaco høsten 2018, fremgår det at det tas 45 mill. kompensasjonsberettigede kopier av visuelle verk pr. uke i Norge, eller 2,3 milliarder kopier i Norge årlig.

På grunn av manglende ekstra tildelinger i statsbudsjettet for 2018 og 2019 må denne omfattende kopieringen inndekkes gjennom de midler som allerede er gitt til rettighetshavere i audio- og audiovisuelle produksjoner (slik ordningen var frem til visuelle og litterære verk ble omfattet f.o.m. juli 2018).

Retten til kopiering til privat bruk representerer en begrensning i opphavers mulighet til å ha inntjening fra sitt virke. Nå som vi har mer kunnskap om det betydelige omfanget av privat bruk av de nye verkskategoriene visuelle og litterære verk, er det kun ett grep som gjelder på dette området for å gi kunstnerne økt inntekt fra sitt virke: øke tildelingen av midler som deles ut til opphaverne. Dette må skje gjennom en tilleggsbevilgning som dekker tidsrommet fra de nye verkene ble inkludert i juli 2018.

Utstillingsvederlag

Det er et godt og viktig prinsipp at kunstnerne får betalt vederlag for utlån av verk i eget eie og for visningen til publikum. Utstillingsvederlaget er basert på opphavers enerett til visning av verk i eget eie (jf. åndsverkloven § 3 annet ledd bokstav b), og er en kompensasjon for at kunstneren ikke selv kan disponere verkene i utstillingsperioden. I Norge er utstillingsvederlaget regulert i egen avtale fra 1978, inngått mellom staten på den ene side og kunstnerorganisasjonene på den annen side.

Sammen med kunstnerorganisasjonene NBK, NK og FFF har BONO kartlagt hvordan den gjeldende avtalen fungerer, og et av funnene er at kunstnerne kun mottar 1/3-del av vederlaget de har krav på etter avtalen. Som følge av dette har det i 2017 og 2018 vært gjennomført forhandlinger med staten med sikte på å inngå en ny og forbedret utstillingsvederlagsavtale. Kunstnerorganisasjonene foreslår en ny modell for forvaltning av vederlaget som skal sikre at kunstnerne faktisk får de inntekter fra sitt virke som avtalen gir dem rett til. Dermed oppnår man også å styrke kvaliteten i kunsten som stilles ut. 

Forslaget går ut på at vederlaget distribueres fra staten til kunstnerne gjennom en forvaltningsorganisasjon, BONO. Den nye modellen vil gjenspeile nye typer visuelle verk og nye utstillingsformer og danne grunnlag for en mer rettferdig fordeling av vederlaget. Modellen vil i tillegg sikre transparens og oversiktlighet, effektivisere arbeidet med beregning og utbetaling, og frigi ressurser til formidling hos visningsstedene og institusjonene.

Den gjeldende utstillingsvederlagsavtalen skal gi kunstnerne rimelig betalt for sitt virke, men har ikke fungert slik den var ment å gjøre. Kunstnerne har behov for at noen overvåker og følger opp at de får den betaling de har krav på. BONO har relevant kompetanse og den tilslutning hos kunstnerorganisasjonene som er nødvendig for å kunne påta seg en slik oppgave. Dette er for øvrig en modell som allerede er i bruk på andre områder, jf. vederlagsordningen for musikk brukt i gudstjenester der TONO distribuerer vederlag fra staten individuelt til rettighetshavere, og privatkopieringsordningen der Norwaco via sine medlemsorganisasjoner utbetaler individuell kompensasjon til opphaverne etter tildeling fra staten. 

Kunstnerorganisasjonenes arbeid med å utvikle en ny og mer effektiv modell for utstillingsvederlaget har vært omfattende og konsistent, og har pågått over lang tid. Dette gjenspeiler hvor viktig organisasjonene mener det er å få på plass en ny avtale med en forbedret modell. Vi forventer at arbeidet med utstillingsvederlaget prioriteres og blir gjenstand for en grundig behandling i kunstnermeldingen.

Mer detaljert informasjon om arbeidet med reforhandling av utstillingsvederlagsavtalen og argumentene for en ny og mer effektiv modell finnes her (s. 5 og fremover).