Opphavsrett til kunstverk

Opphavsretten gir kunstnere enerett til å råde over åndsverk de har skapt. Det betyr at kunstnere er beskyttet mot at andre bruker deres kunstverk uten tillatelse, og at det kan kreves vederlag for bruken. Opphavsretten varer i kunstnerens levetid og 70 år etter utgangen av kunstnerens dødsår.

Kunstnerens enerett til egne verk

For det første er kunstnere beskyttet mot at andre kopierer deres verk. Kopiering av kunstverk skjer på mange måter, for eksempel ved at verket blir trykket i en bok eller annen type publikasjon, at verket blir tatt opp på film, eller at det blir avfotografert og lastet opp på internett.

Kunstneren er også beskyttet mot at verket blir tilgjengeliggjort for allmennheten. Et verk er tilgjengeliggjort for allmennheten når det blir spredt, vist, fremført eller overført for offentligheten. Dette kan skje ved at det blir distribuert fysiske kopier av kunstverket, for eksempel ved at det blir solgt bøker som gjengir kunstverket eller postkort som har kunstverket som motiv. I dag er det særlig digital tilgjengeliggjøring av kunstverk som er aktuelt, for eksempel når kunstverk blir publisert på en nettside eller i sosiale medier.

Opphavsretten innebærer at kunstneren må samtykke til kopiering og tilgjengeliggjøring av kunstverk for allmennheten, og at kunstneren kan stille vilkår for bruken, for eksempel at det skal betales vederlag.

De ideelle rettighetene

En viktig del av opphavsretten er de ideelle rettighetene. De ideelle rettighetene består av navngivelsesretten og respektretten. Navngivelsesretten gir kunstneren rett til å bli navngitt på kopier av kunstverket og når det blir gjort tilgjengelig for allmennheten.

Respektretten beskytter kunstneren mot at et verk blir endret på en krenkende måte, eller at det blir tilgjengeliggjort på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens kunstneriske anseelse eller verkets anseelse eller egenart. Det er ikke kunstnerens egen oppfatning av hva som er krenkende som er avgjørende, men hva som er krenkende etter en objektiv vurdering.

Krav om verkshøyde

Det er et vilkår for opphavsrettslig beskyttelse at kunstverket oppfyller kravet til verkshøyde. Dette er ikke et krav om kunstnerisk kvalitet, men innebærer at et kunstverk «iallefall i noen grad må være uttrykk for original og individuelt preget åndsvirksomhet» fra kunstnerens side (Knoph 1936 s. 64).

Hvem har opphavsrett?

Den som skaper et kunstverk har opphavsrett til det, og kalles generelt for opphaver. Opphavsrett oppstår i og med skapelsen av verket, og det er ikke nødvendig å registrere verket for at det skal være beskyttet.

Opphavsrett kan overføres til andre, for eksempel ved avtale. Når opphaveren dør, arves opphavsretten etter de vanlige reglene i arveloven.

Hvor lenge varer opphavsrett?

Opphavsretten varer i kunstnernes levetid og 70 år etter utgangen av kunstnerens dødsår. Den tiden et kunstverket er beskyttet av opphavsrett kalles vernetid. Når vernetiden er utløpt, sier man at verket er falt i det fri.

Bruk av opphavsrettslig beskyttede kunstverk

Bruk av et opphavsrettslig beskyttet åndsverk forutsetter at det er et grunnlag for det. Et slik grunnlag kan enten være en avtale med opphaveren, eller at det finnes hjemmel i lov.

Avtaler om bruk av opphavsrettslig beskyttede verk kan inngås med kunstneren direkte eller med noen som representerer kunstneren. Når en kunstner er medlem i BONO, har BONO eksklusiv rett til å inngå avtaler om bruk av kunstnerens verk, og kunstneren kan ikke lenger inngå slike avtaler på egen hånd. 

Åndsverkloven har regler som gir adgang til å bruke åndsverk uten at opphaveren har gitt tillatelse til det, for eksempel kan man innenfor lovens rammer kopiere åndsverk til privat bruk. Slike regler kalles fribruksregler.

Det er egne fribruksregler for kunstverk. Eksempler på sammenhenger der det er adgang til å bruke kunstverk uten kunstnerens samtykke finnes under spørsmål og svar.

Opphavsrettens begrunnelse

Kunstnerens enerett til egne verk begrunnes ofte med at det er rettferdig og rimelig at den som har skapt et verk får kompensasjon for innsatsen som ligger i arbeidet bak frembringelsen - kunstneren som skaper et verk skal høste fruktene av eget arbeid. Opphavsretten gir kunstnere inntekter og motivasjon, som er en forutsetning for å skape flere åndsverk. På den måten bidrar opphavsretten til produksjon og distribusjon av åndsverk i samfunnet.

Det er gjerne en nær og personlig tilknytning mellom en kunstner og verket som kunstneren har skapt. Det tilsier at det er rimelig at kunstneren blir navngitt når verket blir gjort tilgjengelig for andre, og at kunstnerne kan motsette seg endringer av verket og krenkende gjengivelser. 

Hvor finner man regler om opphavsrett?

I Norge finnes reglene om opphavsrett i åndsverkloven (lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til kunstverk m.v.) og forskrift til åndsverkloven (forskrift av 21. desember 2001 nr. 1563.

Internasjonalt regelverk spiller en stor rolle på opphavsrettens område. Åndsverk brukes på tvers av landegrensene, og norske opphavere har derfor behov for beskyttelse utenfor Norges grenser, og utenlandske opphavere trenger beskyttelse for deres verk i Norge.

Norge har tiltrådt Bernkonvensjonen og er dermed en del av Bernunionen. Landene i Bernunionen er gjensidig forpliktet til å verne verk skapt av opphavere fra et unionsland.

For Norge er det særlig regelverket i EU som har betydning gjennom EØS-avtalen, og det er flere direktiver som er gjennomført i norsk rett.  Infosoc-direktivet er det mest sentrale direktivet for opphavsretten i EU.